Barna blir faktisk stresset i barnehagen

I dag kom den artikkelen jeg har ventet på lenge – i mange år, helt siden jeg som fersk førskolelærer begynte å grave i tematikken. Den gangen var det ingen som visste noe som helst om barn og stress, bortsett fra en og annen spesialpedagog som hadde noen (ganske gode) løsninger for barn med spesielle behov for det. Jeg husker jeg til og med mailet barneombudet om det, om hvem det nå var som var barneombud den gangen kunne peke meg i retning av noe som helst forskning på temaet. Det kunne vedkommende ikke. Og jeg ble sett litt rart på når jeg tok det opp. For barn kunne jo ikke bli stresset? Eller? Og i så fall; hva i alle dager skal en underbemannet barnehage klare å gjøre med det?

Tidene har heldigvis forandret seg litt siden den gang. Vi kom et lite stykke videre når man åpnet øynene og så at andre land hadde begynt å forske på hva barnehagen gjør med tanke på stressnivået i små kropper. Da så vi på det mest som en kuriositet – for man kunne da virkelig ikke sammenligne amerikansk day care med våre profesjonelle og faglig oppdaterte barnehager? Det måtte jo være systemet i det store utlandet det var noe galt med. Det gjaldt på en eller annen merkelig måte ikke oss.

Og der har vi egentlig stått på stedet hvil siden da. Debatten har av og til gått, men den ender som regel med at mødre føler seg tråkket på tærne og går i forsvarsposisjon – noe som aldeles ikke er noe merkelig, siden det faktisk er det viktigste i verden vi snakker om her. Og selvfølgelig er du ikke en dårlig mor om du har satt ungen din i barnehagen. Selvfølgelig har du ikke feilet som forelder. Det er ikke det det handler om. De aller, aller fleste elsker ungene sine og gjør det de mener er best for dem til enhver tid.

Men vi er nødt til å ta denne samtalen offentlig nå. Veldig gjerne uten at det foregår i form av blaming and shaming og forsvarstaler for hvilket valg man tok eller hvorfor man var nødt til å ta dem. For dette handler ikke lenger om individuelle valg som tas inne i et ganske fastlåst system, hvor valgene veldig ofte ikke er reelle i det hele tatt.

Nå kom endelig den første norske forskningen på kortisolnivå i små barnehagebarnkropper. Og den konkluderer med det samme som den samme forskningen har konkludert med i andre land før oss: Små barn blir stresset av å være i barnehagen. Biologisk, målbart og udiskutabelt stresset. Tallene på det lyver ikke. Det er noe som skjer der, som antagelig ikke burde skje.

– Vi har funnet at småbarn har et forhøyet stressnivå gjennom barnehagedagen samtidig som stressnivået synker på dager der de er hjemme, sier May Britt Drugli, professor i pedagogikk ved NTNU. KILDE

Små barn. Stress. Som synker igjen når de ikke er i barnehagen.

Ja, man må fortsatt komme med noe konkret om hvor høyt kortisolnivået faktisk er, og nøyaktig hva dette nivået av stress gjør med små kropper som vokser og små hjerner som utvikler seg. Men vi vet en god del om det, sånn generelt. Vi vet at stress hemmer læring, svekker immunforsvaret, disponerer for overvekt, psykiske plager og en hel masse ting vi helst ikke vil for våre barn. Vi vet også at antall sykehusinnleggelser av barn og unge med stressrelaterte sykdommer og lidelser har eksplodert de siste årene.

Noen må også finne ut av om det er barnehagemiljøet som forårsaker dette, eller om det er selve adskillelsen fra foreldrene som er problemet. Er det det første, kan det kanskje fikses, om bemanningen styrkes, barnegruppene blir mindre og det fysiske miljøet legges til rette, sånn at man får rolige dager med mye og god nærhet i et forholdsvis støyfritt miljø. Om det er det siste, så står vi foran en mye større utfordring. Det vil da bety at foreldrene må være mer tilstede sammen med ungene sine. Og da sliter vi litt mer. Da er det hele samfunnsstrukturen som må endres.

For vi kan virkelig ikke påføre små barn stress bare fordi noen har designet det sånn at vi må ha full jobb for å tjene til livets opphold – eller eventuelt ha råd til både hus, hytte og båt, om man er blant de bedre stilte. Det er visse ting vi bare ikke har råd til å ofre på forbrukerkulturens alter. Ikke vil det være særlig langsiktig smart heller, for helseytelser til stressede barn og unge koster også penger.

Jeg snakket om kontantstøtten i et tidligere innlegg, og jeg har lyst til å gjenta det jeg sa der: Forbruket vårt må ned uansett. Vi er langt over kapasitet sånn sett, både med tanke på hva naturen kan bære av press, og med tanke på arbeidsmarkedet som det fortoner seg nå. Bedrifter sier opp tusenvis av mennesker fordi oljen ikke koster like mye som den en gang gjorde. Samtidig effektiviseres alt, og i fremtiden kommer mer og mer til å automatiseres. Ironien er at det er nettopp omsorgsyrker som helsevesen og barnehage som vil klare seg. Menneskelige behov består. Det er en av de få tingene vi kan regne med.

Den eneste løsningen jeg ser på dette, er at folk kutter ned på stillingsprosentene sine sånn at flere deltidsstillinger frigjøres og flere mennesker kan få et minimum av tilknytning til arbeidslivet, med den sikkerheten og den egenverdifølelsen som for mange følger med. Da får også ungene kortere barnehagedager og mer tid sammen med foreldrene sine. Samtidig kan vi innføre borgerlønn, som sikrer alle en minimumsinntekt uansett hva de velger. Man kan da velge å være hjemme med ungene helt eller delvis, og man har et reelt valg. Ikke et valg som kanskje eller kanskje ikke gis oss etter hva sittende politikere til enhver tid måtte mene om at vi vil være hjemme med ungene, eller, måtte Gud forby, faktisk trives i en deltidsstilling. Ikke et valg som belemres med likestillingsretorikk om hva du som kvinne (eller mann) heller burde bruke tiden din på, i solidaritet med alle andre enn familien din og deg selv.

Men et faktisk valg. Som gjør at du kan skape reell livskvalitet for deg og dine. Som i tillegg tillater at du jobber frivillig uten å risikere å miste eventuelle dagpenger eller annen trygd, og som ikke minst tillater et større mangfold i kulturen enn den standarden som bestemmes fra øverste hold.

Det drømmer jeg om.

Det håper jeg snart blir en realitet.

Følg meg på Facebook og Bloglovin også, så blir jeg glad! 

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

2 Comment

  1. Jeg er en av de som slår et slag for barnehage, og som mener at den har mye godt for seg.
    Om, – ja for det er noen om…
    … om barna har passende lange dager
    … om barnehagens struktur har små grupper og gir barn og voksne oversikt over hverandre
    …om strukturen er slik at barn kjenner den igjen fra dag til dag
    …om bemanningen er mer enn rikelig
    … om barnegruppene er små nok
    … og det viktigste er at barnehagen må har personale som er der barna er. Personalet i en barnehage skal brenne for jobben sin og for barna, – om ikke så har de ikke noe der å gjøre. Barn trenger å føle trygghet, de trenger å bli sett og de trenger å bli hørt og de trenger oppmuntring og tilbakemelding En som ikke er tilstede fysisk eller psykisk er, klarer ikke å fylle disse kravene.

    Jeg er glad for at rapporten er sluppet, og håper at politikere og andre som styrer barns hverdag tar det innover seg. For det er en mega viktig rapport. Barna er arven vår, – og de viktigste i verden for hver og en familie. Vi må ivareta de best mulig.

    Vår pode startet i barnehagen da han begynte å bli stor. Han gikk da femti prosent, – og vi økte etter hvert Gjennom hele barnehagetiden hadde han realtivt korte dager. Han hadde fri hver uke og han hadde mye ferie, – men jeg vil ikke legge under en stol at han savnet barnehagen og vennene sine noen ganger og i løpet av en ferie, så kunne det være at han måtte en tur utenom for å leke noen få timer. For noe av helhetsbildet er også at de fleste barn er i barnehage og SFo, – og det an være vanskelig å finne venner. Det trengs for at barn skal være sosiale og sosialiseres.
    Nann Karin postet nylig…Hva jeg har arvet i dagMy Profile

    1. Nienna says: Svar

      Gode tanker, Nann Karin. For meg er det, som i så mye annet, forskjell på bruk og misbruk. Noe som kanskje i utgangspunktet er bra for deg blir dårlig om det blir for mye av det og for ofte. Det er sjelden man kategorisk kan si at «dette er en forferdelig dårlig idé uansett!».

      Problemet med barnehagene har ofte vært penger. De får mer i støtte om de tar inn flere små, i forhold til større barn. Derfor blir det også av og til nettopp misbrukt, fordi når alt kommer til alt, så handler barnehagedrift også om å drifte det økonomisk. Og om det ikke har kommet sterkere føringer nå i de siste årene, så er det ikke klart beskrevet akkurat hva som er riktig størrelse på barnegruppa og hvor mange ansatte som bør være der i forhold til det tallet. Videre er det gjerne den som sitter med det økonomiske ansvaret som også avgjør hvor mange voksne og hvor mange barn i hvilken alder man skal ta inn. Det er store rom for forbedringer her.

      Men OM det er sånn at det faktisk er selve adskillelsen fra hjemmet som er problemet – både tilknytningsmessig (fordi en barnehageansatt har bare to armer og et forholdsvis lite fang, og har dessuten ansvar for å dekke bord til veldig mange sultne munner, foreldrekontakt, rydding og sikring av leker, og alt det andre en barnehagedag består av) og på grunn av stresset som ofte følger med i form av at ungene må vekkes om morgenen før de er uthvilte (sånn at de også må søvntrenes på kvelden – et høyt kortisolnivå er jo ikke akkurat forenelig med god og lett innsovning heller), så må noe virkelig gjøres med hele måten vi har lagt opp samfunnet på. Og da må det gjøres rom for det, tenker jeg. Da må de som har lyst til å leve denne livsstilen få lov til det. Det kan også medføre større ressurser i barnehagene, i og med at barnegruppen aldri blir større enn antall søkere.

      Det kan ikke være sånn at alle barn må i barnehagen fordi alle barn er i barnehagen. Integreringsmessig, for eksempel, så ville det antagelig være en bedre idé om våre nye landsmenn fikk møte andre foreldre mens ungene lekte sammen. Sånn var det her før, og sånn er det fortsatt i mange kulturer.

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge