4 av barna i klassa vil ikke ha et normalt forhold til andre

Jeg satt nettopp nå og leste i Fru Jacobsens blogg. Hun skriver i dag om hvorfor det er viktig at barnets behov er det som er i fokus når voksne krangler frem og tilbake om hvem som skal få hvor stor del av foreldrepermisjonen. Det handler om tilknytning. Jeg anbefaler at du leser det etterpå.

Det var en ting der jeg bet meg fast i.

Jeg har visst det lenge, men jeg har lett etter informasjon på nett – og det har på mystisk vis bare forsvunnet i ingenting. Ingen snakker om det. Ingen gjør noe med det. Ingen tenker på konsekvensene av det.

Men faktum står.

20% av Norges ettåringer har ikke trygg tilknytning.

20%?

Det er 2 av 10, det. Det er 4 av barna i en klasse på 20, når de vokser til litt og begynner på skolen – om ingen ser dem og gjør noe med det nå.

Hva så, tenker du kanskje.

Hva så om 4 av 20 barn føler seg utrygge? Kan de ikke bare ha med seg en bamse, eller noe?

Nei.

Det har litt større implikasjoner enn så.

Dette er en tilknytningsskade. Det betyr at forholdet til andre personer kanskje ikke vil bli nært, trygt og godt. Det betyr at de ikke vil bonde så sterkt som en «normal» person gjør – eller de vil eventuelt bli sjalu, eiesyke og kontrollerende, litt avhengig av hvilken type skade de har fått og hvor dyp den er. Det betyr at de ikke vil forstå hva et godt forhold består av, hva som forventes av dem og hva som gis dem av kjærlighet og støtte. Og om de forstår det, så klarer de ikke å forholde seg til det. De kan ikke stole på det. Kanskje de til og med vil prøve å sabotere det, få det ned igjen på et nivå de kjenner og forstår. I et spill de kan spille uten å tape ansikt. Uten å møte sin egen utrygghet face to face.

Ja, de er utrygge. Det er en personlig tragedie.

Men de kommer også til å gjøre livet til din søte, lille, troskyldige prinsesse til et lite helvete, om hun er en av dem som forelsker seg i dem. Om hun får barn med en av dem, vil hun, satt på spissen, aldri kunne stole fullstendig på at han vil stille opp for ungene, eller om han vil være der for henne når hun trenger ham. Eller kanskje det viser seg motsatt. Kanskje han kveler henne med sitt stadige behov for bekreftelser, mistanker og eiesyke.

Om dette var en av tusen unger… så hadde det vært lettere. Vi hadde kunnet omringe ham eller henne med en hel og trygg verden og si «Her! Det er sånn det egentlig er! Det suger skikkelig at du fikk en elendig start, men nå er du trygg. Her kan du være. Med oss. Vi skal vise deg hvordan!». Men det er ikke sånn. Denne ungen har tre andre i klassa som bekrefter det han eller hun allerede vet: Verden er et ustabilt og utrygt sted, så man kan ikke stole på noe eller noen. Og når de ikke oppfører seg som det forventes, ikke holder det de lover eller sårer andre – fordi det er normal oppførsel i deres verden? Da straffes de. De får kjeft og irettesettelser, der de skulle fått en solid dose trygghet som motgift.

Den gode nyheten er at tilknytingsskader kan reverseres og helbredes. En utrygt tilknyttet person kan finne tryggheten i et forhold til en trygt tilknyttet person. Og det er mer sannsynlig at en utrygg tilknytning trygges, enn at at en trygg tilknytning forstyrres. Men det fordrer en stor dose tålmodighet, kjærlighet og stabilitet fra mennesker som vant trygghetslotteriet selv.

Dessverre har vi nå en kultur for å skape utrygge mennesker. Ikke bare skal ungene i barnehagen fortest mulig, men vi har også en tankegang som sier at om partneren ikke behandler oss som vi syns vi fortjener, så er det bare å glemme det. Da går vi. Ofte uten å prøve å forstå hva som ligger bak egne og andres mønstre. Ofte har vi ikke kunnskap nok om det heller.

Jeg vil anbefale at du leser denne boken (affiliatelink). Den handler om hvordan tilknytningsmønsteret fra barndommen styrer forholdene i voksen alder. Den er svært tankevekkende og informativ.

Det er viktig at samfunnet prøver å unngå å skape flere utrygt tilknyttede mennesker enn man absolutt må. Men resten av oss må også vite hvordan denne utryggheten ser ut. Hvilke typer av den som finnes, og hva de forskjellige skadene består av. Vi kan ikke overlate dette til barnehagene, skolene og legene. For det er ikke barnehagene, skolene og legene som primært kan fikse det. Det er oss. Vi som er rundt dem. Vi som er foreldre, kjærester, venner, tanter, onkler, besteforeldre.

Vet du hvordan du skal kjenne igjen tilknytningsskader om du ser dem?

Photo by stephcarter

Følg meg på Facebook og Bloglovin også, så blir jeg glad! 

Facebooktwittergoogle_plusredditpinterestlinkedinmail

3 Comment

  1. Her er det åpen dør. Her snakkes det, noen ganger ikke alltid frivillig fordi det er ikke alltid man skal holde kjeft selv om det ønskes av mottager. Jeg vil påstå jeg er ganske så empatisk, på tross av at jeg er ett skilsmissebarn som sendte barna i barnehage og endte opp med to skilsissebarn, kanskje jeg forstår moren som sender barnet i barnehagen bedre og ser gutten som forsvinner i en gruppe på to med ett annet blikk? Ikke nødvendigvis feil det heller?

    Det som skaper problemer, uansett hva man velger å gjøre, er at folk ikke tør bry seg. Jeg tør påstå at det er verre enn barnehagen for der er jeg en av de heldige med positive erfaringer, trygge voksne og mye kjærlighet.

    1. Nienna says: Svar

      Men du må ikke forveksle skilsmissebarn med tilknytningsskadde barn, Anja, det er to forskjellige ting. Man har riktignok en høyere risiko om man kommer fra et «broken home», men det er ikke ensbetydende med at alt er føkka. Og angående barnehage, så er det for noen til og med redningen – at det er DER man endelig finner stabile, trygge mennesker å lande hos. Dette handler ikke om det. Det handler om at ganske mange av ungene våre får et veldig dårlig utgangspunkt, og at dette har konsekvenser for veldig mange andre også. Hele samfunnet vårt er skrudd sammen for å SKAPE det sånn, fordi det meste handler om hvor Selvstendige og Individuelle vi skal være til enhver tid. Og vi overfører det på ungene; de skal helst sove natta gjennom alene fra de er babyer, ikke klenge, ikke mase, være flink gutt/jente når mamma går fra dem i barnehagen, og så videre og så videre. Vi kvinner? Vi skal være selvstendige feminister som klarer oss selv. ALLE skal klare seg selv. Men det er ikke sånn vi psykologisk og biologisk er skapt.

  2. Dette synes jeg var veldig godt skrevet!

Legg igjen en kommentar

CommentLuv badge